I mørke rom der søstre sover.
I fuktige huler der djevler dør.
Det spyttes ut eder, det sverges og loves
at nå skal menneskes sommer blø.

I grålysningen når søstre blir vekket
ruller det eder bak fletter - i sinn.
Lykke, manerer og gudsord blir svekket
de vredere tanker blir sugd opp og inn.

Det lysner av dag og søstre blir bleke.
Det skinner i tenner, øyne og klør.
Saker skjer når djevler vil leke,
de har sådd i søstre ondskapens frø.

Når solen brenner må søstre i skyggen,
en djevelens datter er varm nok fra før.
Venner av søstre blir dolket i ryggen,
de blør , de tappes, de tørker og dør.

I mørke rom der dag blir natten,
sover søstre i underlige drøm.
Det er nå deres herre gir dem skatten,
med kjærlige hov og dikters berøm.

I nattens mulm er erindringen vag,
søstre glemmer hvem de var.
Aldri vil natt igjen bli dag,
for evig mørke er datteren klar.