Naberg reiste seg, når ved
Mannahemens garden
Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke
Dog var er byllepestens plager

Ingen gjestet frender
Ingen gjestet prest
Ingen drog til byen
Uten lanse og til hest

I Opphavs tider sang de sanger
For seg selv og sine fedre
I dag synges kun de sanger
Som skal gjøre morgendagen bedre

Sanger for den neste
Ingen sanger for den Beste
Svik og løgn har fått sin plass
I midgard jotneses palass

En mann vandret rolig, sikker
Stolt der mellom hus
Han ferdedes blant folk
Han tråkket tyredd der blant mus

Flere hundre menn
Han gjestet hver kald natt
Han var eníyd, høy og tynn
Og på sitt hode bar han hatt

Ensom mann han vandret
Over bivsrot en kald morgen
Han ristet på sitt hode
Over menneskenes tap

For de sikret seg en plass
I en ufødt tragisk himmel
For de vandret nor og ned
For de råtnet i Hels fred